May Kristin

Endelig har May Kristin kommet hjem. Hun og hennes Amerikanske Andrew giftet seg i sommer. På grunn av visum søknader fikk hun ikke flytte til USA før November 2013.

May Kristin sin latter fyller ofte opp kjøkkenet der hun baker rundstykker og fyller huset med følelsen av et hjem. Hun holder seg ikke på lat-siden når hun er hjemme. Det er stadig gjester som skal vartes opp, oppvask, klesvask og studier som skal inntas. Men energi-nivået har ikke alltid vært som det er i dag.

Som 17-åring fikk May Kristin kyssesyken. Som en aktiv svømmer var det vanskelig å holde kroppen helt i ro, og siden legen ikke gav noe advarsler mot dette, fortsatte hun sitt aktive liv. Men kroppen ble aldri helt den samme, og da hun ikke klarte å gå fra øverste etasje til kjeller-etasjen på Videregående uten pauser, skjønte hun noe var galt. 

Etter et halvt år fikk hun diagnosen ME og livet ble snudd på hodet. En hyggelig tur på IKEA endte opp med hennes første erfaring som rullestol-bruker. Butikken ble uendelig stor og kreftene strakk ikke til. 

I denne perioden bodde May Kristin i en leilighet sammen med venninder i Trondheim. Kroppens slitasje økte, og hun måtte bryte fra Videregående skole. Dette ble et stort nederlag for den tidligere aktive jenta. Formen var veldig varierende og foreldrene gjorde det de kunne for å hjelpe datteren for å overvinne sykdommen. Alt fra akupunktur, homøopat, laserterapi, healere, hår-analyser, rehabiliteringssenter, psykologer, overleger... listen fortsetter uten at noe gav varige resultater. Betennelser ble normalen og besøk til legevakten ble heller ikke unaturlig. 

May Kristin og Andrew Tainter

May Kristin har vokset opp i en kristen familie, men hadde selv ikke personlig relasjon til Gud. I sin depserasjon ropte hun til Gud for hjelp. Hun ble momentant fri fra smerten som betennelsen påførte kroppen. Da skjønte hun at Jesus lever og hun så kun én utvei fra sykdoms-helvete hun levde i; hun gav sitt liv til Jesus og annerkjente han som hennes frelser. 

Kun måneder etter dette forverret det hele seg. Betennelser fortsatte å angripe kroppen. Valgene i hverdagen ble om hun skulle prioritére å dusje eller spise frokost. Hun hadde ikke krefter nok til å gjøre begge deler samme dag. 

Hverdagen ble uutholdelig, og hun måtte ha hjelp. Mye hjelp. 

I oktober samme året måtte leilighets tilværelsen i Trondheim avsluttes, og barndomshjemmet i Hitra ble løsningen. 

Sykdommen forverret seg og foreldrene ble nesten de eneste menneskene hun klarte å ha kontakt med. Handle dagligvarer og kjøre bil var uaktuelt. Foreldrene og May Kristin måtte spise måltid hver for seg, da hun ikke tålte lyden av tallerkener, bestikk og hverdags-lyder. Til slutt ble papp-bestikk og tallerkener løsningen da May Kristin ble mer og mer følsom mot lys og lyder. Lyden fra mobil-telefon var for høy og dagslys var for lyst. 

Far til May Kristin måtte bygge et spesial rom til datteren. Veggene var doble med mye isolasjon, døren var dobbel og vinduet var dobbelt. Alt for å isolere lyd og lys borte. Det som holdt hun oppe, tross sykdom, var hennes relasjon med Jesus. Han oppmuntret, ledet, hjalp og trøstet henne. Av en eller annen grunn hadde hun krefter til å lese Bibelen. Jesus ble redningen i det mørkeste. 

Jula 2005 ble hun enda sykere, og hun måtte bruke ørepropper som var spesial laget til henne, samt hørselsvern for å kunne være sammen med familien. Lys måtte slukkes og solbriller ble tatt i bruk så julemiddagen kunne inntas. Opp i dette åpenbarte Den Hellige Ånd seg for May Kristin og ledet henne til Ordspråkene 4:20-22: «Min sønn, gi akt på mine ord, bøy ditt øre til min tale! La dem ikke vike fra dine øyne, ta vare på dem i dypet av ditt hjerte! For de er liv for dem som finner dem, og helse for hele hans legeme.» Hun opplevde dette som et løfte fra Gud om at han ville helbrede henne, og hun gråt av glede. Dette ble et Bibelvers som hun brukte som daglig medisin i tiden fremover. 

Hun fikk mye forbønn det kommende året, uten synlige resultater. Hennes mor oppmuntret og trøstet henne: « Se på troen og troen svant, se på Jesus og troen vant.» Et nytt håp hadde blitt vekket opp i henne. Benny Hinn sine helbredelse-møter samt Bibelvers om helbredelser ble tegn for henne om at Gud kan sette mennesker fri fra sykdom. 

Men i mai 2006 ble sykdommen enda verre, og May Kristin ble sengeliggende dagen lang. Moren måtte hjelpe henne med å spise da hun ikke selv hadde krefter til å løfte hånden opp til munnen. Hun var innestengt på sitt eget rom. Fastlegen kunne ikke gjøre noe for å hjelpe. 

På grunn av at hun var ømfintlig for lys, brukte hun mobilen som lommelykt. Hun dekket den med en 135mm film-stripp over for at lyset ikke skulle bli for voldsomt, så  las hun et vers i Bibelen. Det var alt hun hadde krefter til. Hun hvilte én time, så hun kunne lese enda et vers. 

Morens stemme ble for intens for May Kristin i august. Den eneste måten de kunne kommunisére på, var at moren la seg ved hennes side på det mørke rommet. I denne tiden grublet May Kristin på et Bibelvers som ble levende for henne. Salme 34:8 «Herrens engel slår leir til vern om dem som frykter Herren, og frir dem ut av fare.» På tross omstendighetene var håpet fremdeles klamret fast til Gud. 

Foreldrene ble etterhvert desperate da de såg datteren sin sykdom stadig forverre seg. Den fjerde august ble det nok, og de prøvde å ringe Haukeland sykehus der hun hadde vært på utredning tidligere. Der var det ingen som tok telefonen, men da de hadde lagt på røret, ringte telefonen til familien Vang. Det var en kamerat til May Kristin som lurte på om han og faren kunne komme å be for helbredelse. 

Da de kom var det tydelig at de ikke hadde forventet å se May Kristin så syk som hun faktisk var. Pappeskene og de svarte sekkene som hang foran vinduene ble uventet for gjestene. Når de to kom inn på det dobbelt-veggede soverommet falt de ned på kne i desperasjon. «Bekjenner du Jesus som Herre?» var det første de spurte May Kristin. Det gjorde hun. «Tror du Jesus døde for deg på Golgata, og tror du han har tatt all synd og all sykdom for deg?» Da hun svarte bekreftende på alle disse spørsmålene ba de henne være med ut i gangen. 

May Kristin ble redd. Veldig redd, og hun begynte å hulke. Men brått var det som en vind av fred kom inn gjennom vinduet. Plutselig hørte hun hørte seg selv si seg enig i å være med ut av soverommet. 

Faren hadde hørt alt sammen. I frykt for å si noe som stjal motet fra datteren, holdt seg for munnen da hun kom ut i fellesarealet. Verandadøren på kjøkkenet sto oppe og det sterke sollyset møtte May Kristin. Da slo frykten til igjen, men hun merket Jesus spasere ved hennes side og sa: «Du trenger ikke å være redd, for jeg går med deg.» 

Hun fikk mot, og fortsatte gjennom kjøkkenet og ut verandadøren. Da husket hun at hun ikke hadde smerter i øynene og lydene som surret rundt henne var ikke plagsomme og vonde lenger. Kreftene inntok kroppen og føttene kunne bære henne, på tross av den lange perioden hun var fastlåst i sengen. 

Frem og tilbake gikk May Kristin over den grønne plenen, gråt og takket Jesus. Sollyset var vidunderlig. I syv timer satt hun i stua samme kvelden, pratet med mennesker og sang lovsanger til Jesus. Faren spilte piano og May Kristin sang av full hals; Jesus er konge!

På tross av omstendighetene var håpet klamret fast til Gud